Jes 9,1-7 (Jes 9,1a.2.6-7)
1 Men det skal ikke alltid være mørke i det landet hvor det nå er trengsel. Tidligere førte Herren vanære over Sebulons land og over Naftalis land, men i fremtiden skal han føre ære over det – over veien ved havet, landet på den andre siden av Jordan, hedningenes Galilea. 2 Det folket som vandrer i mørket, skal se et stort lys. De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle.3 Det folket som du før ikke ga stor glede, lar du bli tallrikt. De gleder seg for ditt åsyn, slik en gleder seg om høsten, slik en jubler når de deler hærfang. 4 For åket som tynget det, og stokken på dets skulder, driverens stav, har du brutt i stykker, som på Midians dag.
5 For hver krigssko som er båret i slagtummelen, og hvert klesplagg som er tilsølt med blod, skal brennes opp og bli til føde for ilden. 6 For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og han skal få navnet Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. 7 Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike. Det skal bli gjort fast og holdt oppe ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid. Herrens, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette.
1 Joh 1,1-4
1 Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord 2 – og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss – 3 det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus. 4 Dette skriver vi til dere for at deres glede kan være fullkommen.
Luk 2,1-20
1 Og det skjedde i de dager at det gikk ut et bud fra keiser Augustus at all verden skulle skrives inn i manntall. 2 Dette var den første innskrivning, i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria. 3 Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by. 4 Også Josef dro opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids by, som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt, 5 for å la seg innskrive sammen med Maria, sin forlovede, som var med barn. 6 Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulle føde. 7 Og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget. 8 Det var noen gjetere der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. 9 Og se, en Herrens engel sto hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet. 10 Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. 11 I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by. 12 Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. 13 Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: 14 Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag. 15 Og det skjedde, da englene var fart opp fra dem til himmelen, da sa gjeterne til hverandre: La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som har skjedd, det som Herren har kunngjort oss. 16 De skyndte seg av sted, og de fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben. 17 Da de hadde sett det, fortalte de om det ordet som var talt til dem om dette barnet. 18 Og alle som hørte det, undret seg over det som ble sagt dem av gjeterne. 19 Men Maria tok vare på alle disse ordene og grunnet på dem i sitt hjerte. 20 Gjeterne vendte så tilbake, og de priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett, slik det var blitt sagt dem.
Ἐγένετο δὲ ἐν ταῖς ἡμέραις ἐκείναις, ἐξῆλθεν δόγμα παρὰ Καίσαρος Αὐγούστου, ἀπογράφεσθαι πᾶσαν τὴν οἰκουμένην. 2 Αὕτη ἡN ἀπογραφὴ πρώτη ἐγένετο ἡγεμονεύοντος τῆς Συρίας Κυρηνίου. 3 Καὶ ἐπορεύοντο πάντες ἀπογράφεσθαι, ἕκαστος εἰς τὴν ἰδίανN πόλιν. 4 Ἀνέβη δὲ καὶ Ἰωσὴφ ἀπὸ τῆς Γαλιλαίας, ἐκ πόλεως Ναζαρέτ,N εἰς τὴν Ἰουδαίαν, εἰς πόλιν Δαυίδ, ἥτις καλεῖται Βηθλέεμ, διὰ τὸ εἶναι αὐτὸν ἐξ οἴκου καὶ πατριᾶς Δαυίδ, 5 ἀπογράψασθαι σὺν Μαριὰμ τῇ μεμνηστευμένῃN αὐτῷ γυναικί, οὔσῃ ἐγκύῳ. 6 Ἐγένετο δὲ ἐν τῷ εἶναι αὐτοὺς ἐκεῖ, ἐπλήσθησαν αἱ ἡμέραι τοῦ τεκεῖν αὐτήν. 7 Καὶ ἔτεκεν τὸν υἱὸν αὐτῆς τὸν πρωτότοκον, καὶ ἐσπαργάνωσεν αὐτόν, καὶ ἀνέκλινεν αὐτὸν ἐν τῇN φάτνῃ, διότι οὐκ ἦν αὐτοῖς τόπος ἐν τῷ καταλύματι.
8 Καὶ ποιμένες ἦσαν ἐν τῇ χώρᾳ τῇ αὐτῇ ἀγραυλοῦντες καὶ φυλάσσοντες φυλακὰς τῆς νυκτὸς ἐπὶ τὴν ποίμνην αὐτῶν. 9 Καὶ ἰδού,N ἄγγελος κυρίου ἐπέστη αὐτοῖς, καὶ δόξα κυρίου περιέλαμψεν αὐτούς· καὶ ἐφοβήθησαν φόβον μέγαν. 10 Καὶ εἶπεν αὐτοῖς ὁ ἄγγελος, Μὴ φοβεῖσθε· ἰδοὺ γάρ, εὐαγγελίζομαι ὑμῖν χαρὰν μεγάλην, ἥτις ἔσται παντὶ τῷ λαῷ· 11 ὅτι ἐτέχθη ὑμῖν σήμερον σωτήρ, ὅς ἐστιν χριστὸς κύριος, ἐν πόλει Δαυίδ. 12 Καὶ τοῦτο ὑμῖν τὸ σημεῖον· εὑρήσετε βρέφος ἐσπαργανωμένον, κείμενονN ἐν φάτνῃ. 13 Καὶ ἐξαίφνης ἐγένετο σὺν τῷ ἀγγέλῳ πλῆθος στρατιᾶς οὐρανίου, αἰνούντων τὸν θεόν, καὶ λεγόντων, 14 Δόξα ἐν ὑψίστοις θεῷ, καὶ ἐπὶ γῆς εἰρήνη· ἐν ἀνθρώποις εὐδοκία.N
15 Καὶ ἐγένετο, ὡς ἀπῆλθον ἀπʼ αὐτῶν εἰς τὸν οὐρανὸν οἱ ἄγγελοι, καὶN οἱ ἄνθρωποι οἱ ποιμένες εἶπονN πρὸς ἀλλήλους, Διέλθωμεν δὴ ἕως Βηθλέεμ, καὶ ἴδωμεν τὸ ῥῆμα τοῦτο τὸ γεγονός, ὃ ὁ κύριος ἐγνώρισεν ἡμῖν. 16 Καὶ ἦλθονN σπεύσαντες, καὶ ἀνεῦρονN τήν τε Μαριὰμ καὶ τὸν Ἰωσήφ, καὶ τὸ βρέφος κείμενον ἐν τῇ φάτνῃ. 17 Ἰδόντες δὲ διεγνώρισανN περὶ τοῦ ῥήματος τοῦ λαληθέντος αὐτοῖς περὶ τοῦ παιδίου τούτου. 18 Καὶ πάντες οἱ ἀκούσαντες ἐθαύμασαν περὶ τῶν λαληθέντων ὑπὸ τῶν ποιμένων πρὸς αὐτούς. 19 Ἡ δὲ Μαριὰμ πάντα συνετήρει τὰ ῥήματα ταῦτα, συμβάλλουσα ἐν τῇ καρδίᾳ αὐτῆς. 20 Καὶ ὑπέστρεψαν οἱ ποιμένες, δοξάζοντες καὶ αἰνοῦντες τὸν θεὸν ἐπὶ πᾶσιν οἷς ἤκουσαν καὶ εἶδον, καθὼς ἐλαλήθη πρὸς αὐτούς.
NVariant with NA/UBS: ἡ ♦ –
NVariant with NA/UBS: ἰδίαν ♦ ἑαυτοῦ
NVariant with NA/UBS: Ναζαρέτ ♦ Ναζαρὲθ
NVariant with NA/UBS: μεμνηστευμένῃ αὐτῷ γυναικί ♦ ἐμνηστευμένῃ αὐτῷ
NVariant with NA/UBS: τῇ ♦ –
NVariant with NA/UBS: ἰδού ♦ –
NVariant with NA/UBS: κείμενον ♦ καὶ κείμενον
NVariant with NA/UBS: εὐδοκία ♦ εὐδοκίας
NVariant with NA/UBS: καὶ οἱ ἄνθρωποι ♦ –
NVariant with NA/UBS: εἶπον ♦ ἐλάλουν
NVariant with NA/UBS: ἦλθον ♦ ἦλθαν
NVariant with NA/UBS: ἀνεῦρον ♦ ἀνεῦραν
NVariant with NA/UBS: διεγνώρισαν ♦ ἐγνώρισαν
Kommentar til evangelieteksten
av Bo Giertz.
Frelseren blir født (2,1–7)
Keiser Augustus regjerte fra år 30 f.Kr.-14 e.Kr. Under sin lange regjerning gjennomførte han en skattereform i hele sitt veldige rike, det grekerne gjerne kalte ”verden” eller ”jordkretsen” (oikouméne), fordi det omfattet størstedelen av den verden som da var kjent. Det ordet brukes også her og kan oversettes med ”verden” eller ”riket”.
En slik skattenedtegnelse krevde lang tid. Den begynte først med en registrering av befolkning, jordeiendom og formue (det er den Lukas sikter til). Nedtegnelsen ble avsluttet med den egentlige beskatningen, som – ifølge en opplysning hos den jødiske historikeren Josefus – ikke synes å ha blitt iverksatt før år 6-7 e.Kr. Nå vet vi ganske mye om disse skatteinnkrevingene, takket være en del innskrifter fra Syria og fremfor alt papyrusfunn i Egypts ørkensand. Av dem kan man se at beskatningen i Egypt ble fornyet hver 14. dag, og at alle medborgere, både menn og kvinner, skulle innfinne seg på sitt hjemsted for å bli registrert og gi fra seg opplysninger. Josef hørte hjemme i Betlehem. Det kan ha vært to grunner til at Josef dro til Betlehem. For det første tilhørte jorden i Palestina ofte slekten. For det andre var dette medeierskapet innviklet, og det voldte skattemyndighetene stort besvær.
Kvirinius var en fornem romer. Han hadde flere ganger viktige oppdrag som militærbefal og guvernør i fororienten. Ved dette tilfellet var han sannsynligvis en keiserlig ”utsending” med spesielle fullmakter. Den kritiske forskningen mente tidligere at Lukas hadde tatt feil, men senere funn viser at kritikken – som så ofte – kom av manglende kunnskap om de faktiske forhold.
Bakgrunnen for fortellingen om Jesu fødsel er altså denne skattenedtegnelsen. Med sin uinnskrenkede makt over det meste av den siviliserte verden setter keiseren mennesker i bevegelse. Han tvinger dem til å ferdes lange veier. De må bo i overfylte herberger eller trenge seg inn blant husdyr; alt dette gjør han for å kunne kreve dem for penger. Og samtidig blir han et redskap for ham som virkelig råder over hele verden og som for lenge siden hadde latt et profetisk budskap lyde; det forkynte at en frelser skulle fødes i nettopp denne byen. Dit må Josef nå begi seg. Slik vil evangeliet vise oss hvem som virkelig har makten over alle mennesker – og hva som virkelig skjer i det som tilsynelatende skjer.
Mens Maria er i Betlehem kommer tiden da hun skal føde. Hun føder sin førstefødte sønn. At hun selv svøper ham er et tegn på at hun er ensom og forlatt. Det var ikke plass for dem i det overfylte herberget. De hadde fått tak over hodet sammen med dyrene. Det kan ha vært hos en fattig bonde, som – akkurat som mange arabere i dag – hadde dyrene sine i den ene halvdelen av det ene rommet. Men ifølge en tidlig opplysning (hos martyren Justin omkring år 150) dreide det seg om en grotte. Det finnes mange grotter i Palestina, og de brukes ofte som stall for husdyrene. Vi vet at stedet for Jesu fødsel ble besøkt av kristne pilegrimer allerede omkring år 130. Vi vet også at det var en grotte like utenfor Betlehem. Den var på det stedet hvor den som kom fra Jerusalem kan ha gått forbi etter å ha vandret forgjeves langs den lange bygaten for å lete etter tak over hodet. Det er på det stedet hvor Fødselskirken nå står. Var det spørsmål om en grotte, så var krybben temmelig sikkert en fordypning som man hadde hugget ut i den myke kalksteinen.
Betlehems hyrder (2,8–20)
Ødemarken lå like utenfor Betlehem. Her, bortenfor den dyrkede marken, fikk sauene beite. Det var hardt arbeid å ta hånd om dem, og de fleste ville helst slippe. Det ligger derfor en dyp mening i at hyrdene var de første som fikk vite at Messias hadde kommet. Hyrdene var de første som samlet seg omkring ham. De var fattige og hadde lite å rutte med. De måtte ta det dårligste arbeidet og våke når andre sov. Engelen kommer med budskapet om en glede som gjelder ”alt folket”. Hyrdene er beviset på at det bokstavelig talt er sant. Ingen er for lite verdt. Menneskers rangordninger gjelder ikke mer. Det som mennesker plasserer nederst på rangstigen kan Gud velge seg ut. Det er ettertrykk i ordene når engelen sier: ”I dag er det født dere en frelser.” ”Frelser” (sotér) betyr redningsmann, en hjelper i all salgs nød. Det var en tittel som hadde forkommet blant de greske fyrstene i Orienten, og den ble tatt i bruk av keiserne i Roma. De ville æres som redningsmenn for sitt folk. Her kom den virkelige Redningsmannen. Han var ”Messias, Herren”. Messias er hebraisk og betyr ”den salvede”. Den greske oversettelsen er ”Kristus”, og den blir brukt her og andre steder i Det nye testamente (utenom to steder hos Johannes, der det heter ”Messias”). I en norsk og svensk oversettelse bruker vi ”Messias” når det er tale om ham som er lovet i Det gamle testamente, mens vi sier ”Kristus” når vi tenker på den oppstandne Frelseren. Det andre navnet, ”Herren”, betyr i Det nye testamente mer enn det vi vanligvis tenker på. Blant jødene brukes det om Gud selv, i stedet for hans høyhellige navn; det uttalte man ikke direkte. Når det brukes om Jesus, betyr det at han er Gud. Han har fått ”navnet over alle navn” (Fil 2,9).
”En himmelsk hærskare” er ett av navnene på de vesener som fyller ”den himmelske verden”. ”Herren Sebaot” betyr nettopp ”hærskarenes Herre”. I fortellingen om hyrdene synger de nå sitt ”Ære være Gud i det høyeste”. Oversettelsen som vi kjenner så godt fra våre høymesser gjengir hele meningen i den greske grunnteksten. ”Ære” heter nemlig her doxa, som er det bibelske ordet for Guds herlighet, hans ufattelige, opphøyde vesen. Gud fyller alt med mening og lykke. Den finnes i det høye, i det lys som vårt jordiske øye ikke kan tåle. Her på jorden skaper Gud ”fryd”; i Bibelen er dette det samme ordet som ”fred”. Det beskriver Guds gode ordning, den harmoni og lykke som råder når Guds vilje skjer. Vi kan altså oversette englesangen omtrent slik:
Herligheten tilhører Gud i det høye,
og fryd skjenker han jorden
til alle dem som har hans velbehag.
De siste ordene lyder ordrett ”blant velbehagets mennesker”. Det betyr ikke – slik det iblant oversettes – ”mennesker av god vilje”. Det siktes til Guds velbehag, hans barmhjertighet og kjærlighet som her senker seg ned til menneskene og skaper fryd og fred; det gjelder først og fremst fred med Gud gjennom syndenes forlatelse.
Hyrdene får et tegn som er like paradoksalt som det faktum at nettopp de fikk dette budskapet. Tegnet på det underfulle som har hendt er et fattig barn; det har ikke engang en seng. Man pleide å legge de minste i vugger, selv om familien for øvrig sov på en type madrasser. Disse ble ryddet bort om dagen. Men han som var Messias, Herren, ham skulle de finne i en krybbe. Og slik fant de ham.
Maria er igjen hovedpersonen. Hun nevnes før Josef. Det står at hun gjemte alt dette i sitt hjerte. Kanskje det er årsaken til at vi vet noe om dette, og at juleevangeliet lyder slik det gjør.